Angsten og spenningen blandet seg i Boulognes luft. Det var en halvtime igjen til avspark, og stemningen minnet om en stor kamp. Fem runder inn i mesterskapet møttes SIC og Hindú. Et stort oppgjør mellom to ubeseirede lag, de to eneste deltakerne som så langt bare hadde vunnet. Og etter åttiførti intense minutter, med alle elementene et sportsarrangement kan inneholde, ropte Elefanten seier i Zanja. Han ropte det med kraft. Han feiret med fryd. 32-31 var sluttresultatet, takket være et try av Santino Amaya da tiden var ute.
«Spillet? Jo… Vi presset hele gjengen. Og heldigvis gikk det vår vei. Vi jaktet etter tryet i de siste minuttene og fikk det», uttalte Amaya i en samtale med LA NACION, den tredje linjen som hadde ansvaret for å bære ballen og lande i ingoal ved Panamericana, og dermed nøkter han en god rekke av Don Torcuato-laget. Med tålmod og definert gjennomføring og kraft, ble laget ledet av en tettinnstikket trikolorforsvar som blokkerte veiene til målet, helt til motstanderne ikke hadde krefter igjen til å stanse det enorme offensive presset fra den solide pakken som kom mot dem.
Kampen holdt publikum i ånde. Tro mot sine respektive stiler, ga SIC og Hindú alt de hadde, fra avsparket til Felipe Sascaro rett etter klokken tre og halv fire, til øyeblikket Santino Amaya sikret oppgjøret. Først da sank spenningen og angsten. Vinnerne, spillere og supportere, forente av den samme lidenskapen, gikk til feiring ved enden av Darregueyra-gata. Mens de som tapte vandret med hodene senket mot døren i nærheten av det motsatte målet, samtidig som de søkte garderoben og noen forklaringer på nederlaget. Og det var ingen store forklaringer. Bare detaljer, småting, som avgjorde seieren mellom to vinnere.
Det avgjørende tryet
De spilte med storhet. Uten spekulasjoner. Bane for bane. Try for try. Forsøkene kom raskt fra ulike deler av banen, og angrepene var velutviklede, dype og skarpe. Etter flere faser, ofte i bunn av feltet (en egenskap ved Mateo Albanese), overrasket de og åpnet forfoldingene i en bevegelse som viste frem styrke (en spesialitet hos Felipe Ezcurra). Med ballen i hånden, og tilpasset etter hva rommene tillot og hvordan spillerne var fordelt, ble framtesten ledet av forwards eller rettet mot trekvarten, og ballen gikk fra mannskap til mannskap helt til vingen fikk rom og dermed avgjorde med sin fart. Det gjorde Timoteo Silva et par ganger for hjemmelaget; de gjentok seg senere hos Federico Graglia, Tomás Ahmer og også midtbanespilleren for gjestene. Selv om ikke alle forsøkene endte i poeng, så var også forsvaret aktivt og presserende. Aggressivitet og press, ofte helt på grensen til offside, fikk også gjenvinningsspillere til å skinne.
Ingen av lagene dominerte klart de ulike fasene i spillet. Alle lagene holdt seg tett. Av og til tok SIC over, av og til hadde Hindú overtaket. For to så seriøse lag, sterke i forsvar og skarpe i angrep, er det ikke mulig å sette store forskjeller, minst ikke så tidlig i sesongen. Hindú vant på grunn av presisjonen i siste angrep og motet til Santino Amaya. Men SIC kunne også ha triumfert.
«Laget gir aldri opp, de går alltid videre», uttalte Agustín Capurro, hooker i Don Torcuato-klubben. «Dette var en tøff stopp. Vi spilte veldig bra rugby, vi var veldig solide og sakte men sikkert begynner vi å få mer selvtillit», sa Ramiro Herrera, den tidligere Puma som vendte tilbake til Hindú og i denne lørdagskampen kom inn for Franco Diviesti i andre omgang. Den 37-årige Cumpa reflekterte: «I rugby er det det vanskeligste å bevise det gode du gjør, og vi klarte å gjøre det mot SIC, et lag som tester deg.»
Hindús seier mot SIC
Nederlaget smakte bittert, selvfølgelig; alle vil vinne og når man taper gjør det vondt og irriterer. Men SIC bør ikke være misfornøyd med seg selv. Slik oppsummerte wingen Bernabé López Fleming lagets prestasjon: «Det var en kamp med veier fram og tilbake, og de fikk oss på siste avslutning. Av og til forsvarte vi oss bra, av og til ikke. Vi hadde gode trekk i angrep. Men… Vi har mye å forbedre. Dette er forbi, nå må vi se framover mot det som kommer». Og det som kommer, er en lang sesong. Tøffe måneder som sannsynligvis vil gjøre SIC og Hindú til to av sesongens mest markante aktører. To seriøse lag, sterke i forsvar og bittesmå i angrep. Per nå ligger Hindú litt foran. Av små detaljer.
