Så hektisk er rugby-7-erne at den av og til blir brutal. I Bordeaux var Los Pumas 7s bare noen få meter unna å snu kampen mot New Zealand, komme seg til kvartfinalen, slå ut Sør-Afrika og få en fullverdig mulighet til å kjempe om SVNS World Championship for første gang i sin historie. Med kontroverser og klager mot dommeren ble de meterne som skilte dem fra et try, faktisk en mye større avstand. Fra å ha sjansen til å gå hele veien, endte de opp med tomme hender.
Derav den nedslåtte følelsen hos rookieen Pedro de Haro, som tar seg til hodet og ser mot bakken. Derav protesten fra Matteo Graziano mot dommeren som et uttrykk for frustrasjon. Etter å ha endt som andrelag i Hong Kong og tredje i Valladolid, ankom Pumas 7s den tredje og siste av de turneringene som skulle avgjøre mesteren av året, med bestemte ambisjoner om å kjempe om tittelen. De skulle avslutte tre posisjoner foran Sør-Afrika, det beste laget gjennom sesongen. Men djevelen bød på utfordringer. Til tross for at Argentina var seedet som topp, ble de trukket mot en nyarmsk kraft i New Zealand og et Frankrike som hadde hatt en dårlig sesong, men som var arrangør (begge ville ende som finalister). Nervene og presset spilte sin rolle, og de ble slått ut i kvartfinalen som det dårligste av tredjepresultatene.
«Den smerten ved dette nederlaget er fortsatt til stede, selvfølgelig. Alle tap gjør vondt, og spesielt nederlaget mot New Zealand, fordi vi var så nær å få alt og likevel endte vi opp med ingenting», innrømmet trener Santiago Gómez Cora i samtale med LA NACION før han satte kursen hjem til landet. «Vi var fem poeng unna å kjempe om Ligaen, kunne ha slått ut Sør-Afrika og Frankrike, men når man presset litt mot et nytt lag, blir man utsatt for slike situasjoner. Vi visste at vi kunne være konkurransedyktige, men ikke mye mer.»
Sør-Afrika gikk videre med knapp margin, og fjerdeplassen viste seg å være nok til å gjøre dem til sirkusets toårige mestere. Denne gangen var det rettferdig: de var sesongens beste lag, med fem titler på ni etapper. Argentina, som hadde vært det beste laget i 2024 og 2025, men som denne gangen gikk tomhendt i avgjørelsen, klarte ikke å snu historien til sin fordel. Femteplassen ble dermed et troverdig speilbilde av hvordan mesterskapet utviklet seg. For første gang siden sesongen 2019/20 vant Pumas 7s ikke noen etappe. Tall som likevel ikke må tas som et tilbakeslag.
For å få analysen av Pumas 7s-sesongen til å være sannferdig, lønner det seg å se tilbake til slutten av forrige sesong. Etter å ha dominert Circuitet nærmest helt de to foregående sesongene, led Argentina en betydelig avgang av spillere, som aldri hadde hendt i de 12 årene som Santiago Gómez har ledet landslaget. Tapene omfattet en figur som Matías Osadczuk, nøkkelspillere i strukturen som Germán Schulz, Tobías Wade, Agustín Fraga og Alejo Lavayén, samt den unge Facundo Pueyrredón. Dette tvang treneren til å omformulere strategien. Mens han tidligere hadde satset på å gå for alt i hver turnering for å venne laget til å vinne, prioriterte han nå å gi erfaring til de som skulle være i framtidens rekker.
Santino Zangara og Gregorio Pérez Pardo, i sitt andre år med laget men med begrenset spilletid, ble fulgt av debutantene Pedro de Haro, Martiniano Arrieta, Juan Patricio Batac og Sebastián Dubuc. Treneren kunne ha valgt å la disse unge få mer spilletid ved siden av Marcos Moneta og Luciano González som grunnpilarer. En av dem ble toppscorer i sesongen med 47 conquist, noe som tilsvart en personlig rekord, og den andre ble inkludert i det syv-manns ideelle laget. En kjernestamme av erfarne spillere som alltid leverer, utgjorde lagets ryggrad: Santiago Álvarez, Matteo Graciano, Joaquín Pellandini, Santiago Mare og Santiago Vera Feld. Likevelvendte konkurransens format seg, med seks innledende turneringer der det ikke var noe på spill og en avslutning for de siste tre etappene, og snudde tilnærmingen fra tidligere år ved å la de nyeste få mange minutter, mens de mer erfarne ble dosert.
Det er derfor logisk at resultatene tok tid å komme. I de første seks etappene kvalifiserte Pumas 7s seg knapt til semifinaler i to av dem: i Cape Town og i New York. De avsluttet den ordinære runden som nummer seks av åtte lag. Det som ble tydelig i denne perioden var at det fantes individuelle talenter, men laget fungerte ikke helt som en enhet. Om de holdt seg konkurransedyktige, var det på grunn av den enkelte briljansen, ikke lagdynamikken—en av styrkene fra de to foregående årene.
Men Argentina fikk et knepp til riktig tidspunkt. Bronsemedaljen i New York åpnet et håp om sluttspill, og i første test bærte laget kvaliteten. I Hong Kong, til tross for all motstanden som følger av lang reise og tidsforskjell (de hadde vunnet der året før, men det skjedde en uke etter å ha spilt i Singapore og måttet venne seg til forandringene), nådde Pumas 7s finalen og ble helt inne i tittelkampen. Sør-Afrika sikret sin fjerde tittel på rad og bekreftet sin status som favoritt.
Den andre etappen i Valladolid viste en lignende prestasjon, men denne gangen møtte de sørafrikanerne i semifinalen. Tredjeplassen holdt likevel gløden ved liv. Nederlaget mot Frankrike i Bordeaux ble lagets laveste punkt i den avsluttende fasen, og manglende bonuspoeng bidro også til utslagene, som ble bekreftet ved tapet mot New Zealand.
«Egentlig var ideen tidlig i sesongen å bygge et lag, teste ut spillere, gi dem minutter og verktøy denne sesongen slik at de kjenner til hva dette handler om, for å trene målbevisst nå i månedene som kommer», analyserte Gómez Cora. «Vi kom inn i et scenarium der vi lå på andreplass i Ligaen, noe som taler til godt arbeid og god individuell kvalitet hos gutta som kom til laget, men det var logisk at tretthet, spenning og kritiske øyeblikk førte til at ballen falt til den ene eller den andre siden, og det er noe vi må lære og forbedre. Vi har to år til å arbeide med det, men det som gir oss ro er at laget var konkurransedyktig igjen med en så stor ny gruppe.»
Gómez Coras første oppgave blir å hindre en lignende massivt avgang. Han har allerede notert seg hva som skjedde i fjor for å unngå at det gjentar seg i den grad som mulig. Nå er det tid for å hvile og lade batteriene. Sesongen 2026/27 starter i september med Odesur-leker i Rosario, og i november starter Circuiten, denne gangen med den ekstra vekten at direkte kvalifisering til sommer-OL i Los Angeles 2028 står på spill, det store målet for syklusen.
Etter to drømmeår som gav Pumas 7s en posisjon som absolutte hovedaktører, ble de nødt til å recalibrere, presset av omstendighetene. De trekker ikke tilbake, de får fart. Det beste er fortsatt i vente.
