Santiago Gómez Cora, treneren for Pumas 7s, var tydelig og kort i sin omtale av nivået til Santiago Álvarez Fourcade. Treneren understreket at i en alder av 32 år er bahianeren inne i sin beste sesong i karrieren, hvor han har tatt en mer fremtredende rolle i ledelsen av spillet: i et år der syv spillere debuterte, har hans rolle i tidsstyringen på banen fått større vekt i det argentinske rugby-7-laget, som håper å vinne SVNS Championship: denne helgen i Bordeaux vil de forsøke å bli mester i Verdensserien i rugby 7-er.
Álvarez Fourcade er alltid målt i tonen. Han debuterte for Pumas 7s i 2014 og er den lengst tjenende i en tropp som har gjennomgått den uunngåelige overgangen, og som igjen er i stand til å konkurrere på like vilkår med de beste. “Jeg hørte Santi [Gómez Cora] og jeg takket ham for ordene. Jeg føler meg bra; tydelig er dette en av sesongene jeg nyter mest. Jeg har alltid måttet spille mange minutter og mye. Før var min rolle på banen mer å ordne, og det var ikke en rolle som ble mye sett… I år har det endret seg litt og jeg har fått mer protagonisme”, forklarer til LA NACION mannen som kom fra CASI, i en videokonferanse fra hotellet der delegasjonen bor i Bordeaux, sørvest i Frankrike.
“Jeg jobber likt som alltid. Det jeg prøver å gjøre på banen er det beste for laget: hvis det er noe som ikke vekker oppmerksomhet, gjør jeg det, og hvis noe blir litt mer synlig, gjør jeg det også. Det viktigste er at jeg virkelig nyter å være her, med mange nye gutter. Dette året har vært vakkert i den retningen, med gutter som kom med nye ting. Det var å starte en prosess sammen og vokse”, legger han til.
Etter å ha avsluttet sesongen på sjetteplass i den ordinære runden, endte Argentina på pallen i de to første turneringene av SVNS Championship, den avgjørende delen av turneen. Nr. 2 i Hong Kong og nr. 3 i Valladolid, ligger de på andreplass i rangeringen, med 34 poeng, bak 38 hos Sør-Afrika. I Seven-turneringen i Bordeaux, som starter fredag og der de deler gruppe med New Zealand, Frankrike og Tyskland, Pumas 7s trenger å avslutte tre plasser høyere enn Blitzboks, eller to plasser foran og slå dem i målforskjell (Sør-Afrika har +84, Argentina +53).
–Hvilken oppsummering gjorde dere kjølig av Valladolid-turneringen?
–Det generelle bildet var positivt. Det var en stor helg for laget. Jeg vet ikke om det var en av sesongens beste i forhold til spillet… Vi fokuserer ikke så mye på resultatene, men på handlingene. Vi klarte å få med oss mange ting vi hadde øvet på, men det som stod klart for meg, var gruppen av gutter som startet denne sesongen og som har stor selvtillit, både fra starten av kampen og når de kom inn som innbyttere. Det var det viktigste i helgen.
–Ble det en nagende følelse etter semifinalen, mot Sør-Afrika [7-19]?
–Mot Sør-Afrika spilte vi mye bedre enn ved våre tidligere oppgjør, men vi begikk feil i kontaktpunktene, og de spiller på det og gjør det veldig bra. Sør-Afrika er årets beste. Det viste seg i de første turneringene og bekrefter det i Championship. De har en blanding av intensitet og stor spillforståelse. Vi har analysert dem mye. De har veldig sterke spillere som plager i breakdown og de jobber det veldig bra. Samtidig har de veldig intelligente og raske spillere som gjør dueller bra og også gode alternativer med foten: i Hong Kong-finalen sparket de alle ballene, de hadde lest det godt. Å opprettholde den forbindelsen er vanskelig; å opprettholde den jevnheten i seven er det mest utfordrende. Vi har i enkelte perioder av de siste sesongene klart det. Forhåpentligvis klarer vi å redusere kløften og få til en seier mot dem.
–I en sesong med stor fornyelse i det nasjonale laget, står dere overfor muligheten til å bli mestere i circuitet. Hvordan håndterer dere dette scenariet?
–Vi prøver ikke å tenke for mye på det, men det er uunngåelig. På mandag reiste vi fra Valladolid til Bordeaux i åtte timer med buss, og det ble veldig snakk om det, om hva som må skje… Hvis vi går ut som første, hvordan må Sør-Afrika ende opp? Eller hvordan kan oppkjøret bli videre… Dette er ting vi snakker om når turneringen fortsatt er fjernt, men lagets viktigste læring når vi går inn på banen er å ikke tenke på hva som står på spill eller om det er en semifinale. Noen ganger prøver vi til og med å glemme hvem vi står mot. Vi sier alltid at vi er vår egen motstander. Målet er å fortsette å vokse som lag i handlinger; vi vil ikke gå amok med resultater.
–Hvordan har du sett utviklingen hos de yngre spillerne i løpet av sesongen?
–De nykommede har tatt tillit, blitt kjent med rugby-7-verdenen, som selv om det er rugby, er annerledes. Hver time eller to spilles det på ny, og intensiteten i spillet er enorm. Spillsystemet krever tilvenning; noen bruker mer tid, andre mindre. De har tatt til seg selvtillit og hevet hånden. Det var en god injeksjon av ung energi. De bidro til å få laget til å vokse, til å gjøre energien en annen.
–Hvordan står dere fysisk med blikket rettet mot den siste turneringen av sesongen?
–Det er flere som er skadet, men ingen alvorlige. Matteo Graziano fikk et kutt i øyenbrynet, og Santi Vera Feld fikk et kutt i pannen. Marcos Moneta har et slag i et øye som hovnet, men virker ikke alvorlig. Vi er alle klare til å spille. Noen ganger overser vi det, men i år har vi forpliktet oss til å være fysisk klare. Deretter kan man få skader, som Joaco Pellandini (skulder) og Toto Mare (kne), men vi er veldig godt forberedt.
Los Pumas 7s har samlet 42 kamper i sesongen. Marcos Moneta og selve Álvarez Fourcade er de eneste som har full tilstedeværelse i alle åtte gjennomførte etapper. “Jeg er fornøyd med det. I den fasen av karrieren jeg er i, å nyte det og at det ikke blir tungt, gjør meg stolt og gir meg tillit til å fortsette på den veien,” sier han, som kan bli den første rugby-spilleren til å møte fire olympiske utøvelser: han deltok i Rio de Janeiro 2016, Tokyo 2020 og Paris 2024, og forblir en av lagets referansefigurer foran Los Angeles 2028. “Det ligger i hodet mitt, det er et mål. Men jeg lever år for år. Ble far nylig, og jeg visste ikke hvordan jeg ville være på spillersiden, men jeg føler meg bra. Mitt endelige mål er de olympiske leker, som ville være min fjerde. Jeg vet hva det innebærer å forberede seg til en begivenhet som den, men jeg vil ikke miste fatningen, og jeg vil nyte reisen og leve det siste stykket av karrieren som spiller.”
Etter Bordeaux-etappen vil Álvarez Fourcade reise til India for å lede en turnering som vil samle flere internasjonale profiler. Før det vil han lede Argentina i en etappe der de etablerte og de mange nykommerne vil prøve å gjøre sju-laget enda større i historien til laget.
