Enda en gang beveger San Isidro seg. Lidenskapen for rugby, den mest forankrede sporten i området, ryster sitt indre. Den mobiliserer, begeistrer, gir håp, og splitter. Her er ingen som er likegyldige til superklassen. Enten går man på dette fortauet eller man går på det motsatte. Ingen tredje vei. Du er fra Akademiet eller du er Zanjero, «fra krybbe til kiste». Løpet for Messi og fotball-VM kan vente et par dager. I dag er det på tide å føle på en ny utgave av møtet som er det mest ventede i rugbyen i Buenos Aires. Klokken 15:30 (direktesendt av Disney+) og i 11. runde av Top 14, er CASI og SIC på banen. På den annen side er det hjemmelagets tilbakekomst til Catedral, etter å ha sonet tre kamper som straff denne sesongen for urolighetene i semifinalen i 2025. Og i uken før, og i uken etter, snakkes det om ingenting annet i hovedstaden for denne sporten.
Det spiller ingen rolle hvordan de kommer seg fram. De ferske bragdene teller ikke. CASI-SIC er noe annet. En kamp av en annen art. Et eget mesterskap. Og man må vinne, «uansett hva det koster», synges i tribunen, slik at spillerne kan få nyte det, slik at supporterne kan glede seg. For at vinneren skal feire og at den som blir slått må svelge bitterhet. Ved å hente fram sangrepertoaret, ja; å spre flagg også; med skjellsord og dedikasjoner, selvfølgelig; men uten å krysse grensen for respekten som alltid har eksistert. Unntaket var i forrige semifinale, hvor en håndfull fans som ble opphisset satte foten over grensen for anstendighet, sportsånd, og begge klubber endte opp med suspensjon av sine baner.
Atlético de San Isidro og San Isidro Club, de to lagene som har flest seire i URBA-turneringens historie, drevet av denne enheten siden opprettelsen i 1996, og tidligere, siden starten i 1899 under UARs regime, møttes 140 ganger. Akademiet har seiret 74 ganger, Zanja 56 og de har delt seieren 10 ganger. Statistikken kompletteres av tre andre oppgjør: en vennskapskamp i 1973, spilt i Tandil, med seier til SIC; en kamp i nasjonalt klubbmesterskap, spilt i 2007, vunnet av CASI; og en avstikker som noen ikke tar med, til tross for at den var offisiell, registrert i april 2010. En eksperimentell konkurranse, arrangert av Buenos Aires-forbundet i Club Newman, med kortere kamper, der lagene fra San Isidro kom til finalen og Tricolor vant skålen som var i spill.
Det som skjer fra kl. 15.30, på hovedbanen ved Sáenz Peña-gaten og Libertador-avenyen, er spesielt og unikt, akkurat som forrige uke. «Det er en annen stemning i klubben», erfarer spillerne på begge sider. «En blanding av spenning, glede og lyst til å spille», beskriver Benjamín Belaga, midtback/center i Atlético. «Hele uken er veldig fin. Preparasjonen til kampen nytes mye», legger Felipe Hileman, lagkamerat til Belaga, til. «Det leves fullt ut og nytes hver dag, hver trening, som om det var siste gangen eller, bedre sagt, første gangen. Det er en veldig flott følelse å leve med», bemerker Benjamín Chiappe, strekspiller for Tricolor.
Når det gjelder kampens utvikling, ser de som ble intervjuet av LA NACION for seg en tett kamp, «ikke like tett som sist, semifinalen i fjor, fordi mye sto på spill», forklarer Panzarini. «Konteksten er annerledes» legger mannen som i rugby lever av jakt og fiske til. «Jeg stoler på at dette blir mer åpent enn det forrige, men ikke sååå åpent. Formasjonene vil være svært viktige og spillet med fotballen vil dominere», antyder González Capdevila. «I disse kampene vil ingen ta unødvendige sjanser, man blir mer konservativ, men håper på et åpent oppgjør», ønsker Belaga. «Disse kampene avgjøres på detaljer og jeg tror sjansene er 50 % for hver av dem, spesielt i denne perioden hvor begge lagene er blant de fire beste», regner den raske midtbanespilleren i Akademiet. «Man forestiller seg alltid en tett kamp, kjedelig i noen øyeblikk, men samtidig blant de mest morsomme og intense av dem alle», avslutter Chiappe.
Og når det gjelder spillet, peker Sánchez på faste formasjoner som en høydepunkt i Akademiens funksjonering: «Vi er ekstremt effektive. Forsvaret står litt i veien, de får oss til å tillate flere poeng. Men hvis vi klarer å justere noe i forsvaret, vil klassikeren tilhøre vår side.» Han erkjenner at han ikke så mye til SIC, men kjenner dem godt: «Jeg vet ikke nøyaktig hva deres styrker er, men det er alltid et sta lag som utfordrer kontaktene, som har bra linje og som håndterer scrum. Likevel, uansett hva de gjør, må vi være konsentrert om oss selv. Jeg føler at med faste formasjoner og et bra kamp i forsvar, vil vi være effektive i angrep og vinne.» Hileman spår en jevn kamp: «Til slutt, som i de siste årene, når klassikeren ofte avgjøres på overtid». Begge lag er i fin form, og nøkkelen blir å holde ut i de 80 minuttene.
Panzarini mener at CASI spiller ganske frontalt. Og utdyper: «De blir sterke med sitt pack, først, og utnytter rom med et åpent spill etterpå. Så for oss vil det viktigste i de første ti meterne, nær formasjonene, være å være veldig faste og ikke slippe dem å få innertier og å gå videre der. Og forbi kampen om forwards er det scrum som vil være avgjørende og humøret blir hardt», forventer han. Belaga stoler på eget forsvar. «Jeg tror det er det beste vi har. Vi er veldig solide, selv om i andre omgang mot Belgrano vi var noe mindre skarpe på det området». Og González Capdevila tror på angrepet vårt: «I dag er det beste vi har angrepet. Når vi har ballen og beveger den, har vi svært gode spillere og vi klarer å skape ganske stor fare.»
Panzarini er enig og legger til: «Det er sant at vi kommer fra to kamper som ikke gikk slik vi ønsket. Samtidig er SIC inne i en stor periode, selv om vi mangler å få det ut på banen. Uten å ta fortjent motstand, tror jeg hovedårsaken til at vi tapte var våre egne feil. Mot Los Tilos hadde vi ingen fast kontakt, og vi mistet mange baller. Og mot Atlético del Rosario trodde jeg vi ble slått på grunn av disiplin i siste minutter; 15 minutter igjen lå vi på rundt 20 poeng, men endte opp med å tape med tre eller fire spillere mindre på banen. Og selvfølgelig er det veldig vanskelig å spille slik. Likevel tror jeg vi er inne i en stor form i angrep, noe som aldri har vært vår styrke. Vår merkevare har alltid vært forsvaret, og det fortsetter å være det, men i år har angrepet flere varianter og litt mer aggressivt.»
Og til slutt nevner Chiappe scrums: «Jeg synes det beste med SIC er scrummet, vi har forbedret det mye. Når det gjelder CASI, må man være oppmerksom hele tiden fordi de har overraskelsesfaktoren og man vet ikke hva de vil gjøre.»
Hileman kommenterer at SIC har «et svært ryddig spill, de vet godt hva de driver med». Og han observerer at «de legger mye press, så vi må prøve å komme oss ut av det presset og spille på deres bane.»
De kjenner hverandre veldig godt, CASI og SIC. De ser på hverandre fra sidelinjen, med en viss skepsis, spesielt i disse dager. SIC vokste ut av CASI da en gruppe spillere bestemte seg for å grunnlegge en ny klubb etter en konflikt uten løsning, rundt 1935. Og med tiden ble det deres bitre motstander. De støter hverandre bort og trenger hverandre. De styrker hverandre. Og hver seier for hver av dem blir større i forhold til den som ble beseiret. CASI og SIC møtes igjen i Catedral, ansikt til ansikt, som den 25. oktober i fjor. Men denne gangen skal festen være fullkommen. Uten uroligheter. Må den 141. utgaven i historien i URBA-turneringene flyte gjennom spillet, gjennom ferdighetene til sine hovedpersoner, gjennom ridderlighet og mot. Må de som venter skjult på en hendelse ikke ha noe å komme med og holde kjeft. Når dommeren blåser i fløyten, Nehuén Jauri Rivero, rundt klokken fem og kvart over fem, må kampens het være dø ut i varmen av en klem, i en oppriktig anerkjennelse til den beste. Må stemningene stige, flaggene flagre, og de folkloristiske dedikasjonene krysse tribune for tribune. Og ikke mer.
