Begynnte andre omgang i katedralen, full av trofaste. En tett, uinspirert og avbrutt kamp. CASI og SIC vekket ikke begeistring hos folket som presset seg rundt banen og over betongtribunen. Man sang, flagg ble heist, men det manglet iver, varme, lidenskap. Superklassikeren for Top 14 i URBA henfaltet seg. Den døde av banaliteter og uten hjelp. Ingen sorg vekket, ingen ære generert. Ingenting. Den var grå som dagen. Med SIC i ledelsen med seks poeng og CASI som justerte seg med én spiller mindre, grunnet det gule kortet til Eugenio Sartori ved avslutningen av første omgang.
Få glimt på gresset, lite bråk på betongen. Ingen fikk andre til å føle seg inspirert. Det var noe oppmuntringer, men i bakgrunnen, som et musikalsk bakteppe: «Vamos la Acadéééé…», fra den ene siden; «Zanja, mi buen amigo…», fra den andre. Alt i en monotont tonelag, uten høydepunkter eller nyanser. Inntil CASI reagerte. Dvalen ble ristet av, og de gikk til angrep mot motstanderens ingoal. SIC, laget skapt for slike ting, grep tak i striden og ble modigere. Et takling her, et brudd der, et try av Benjamín Belaga, samt et straffespark fra Juan Akemeier, og et til fra Agustín Sascaro… Og stemningen endret seg. Atmosfæren vokste. Ettermiddagen ble oppløftet. Endringen inni banens verden slo ut i omgivelsene ute. Nå ble det virkelig et klassisk oppgjør, varmt på banen, høyrøstet i tribunene, og uten hendelser eller diskusjoner. Alt i harmoni. Med forsiktighet, for ikke å krysse grensen for respekt. Slik det må være. Slik det alltid har vært.
Når nattens mørke begynte å falle på, måtte man ty til kunstig belysning, og euforien brøt løs. CASI-SIC gjorde ære på sin historie og, med mer kjøtt og blod enn klarhet, gjenopplivet en kamp som ellers var bestemt til glemmelsen
Den siste ballen ble spilt, og SIC, underlegen 23-19, gikk for trykket som kunne skaffe seier. Ingen annen løsning fantes. De gikk fremover og satte CASI under hardt press, ryggen mot ingoal. De ga alt, slet og møtte motstandens sterke forsvar. Men responsen var ikke tilstrekkelig. Det var ikke nok at lagkameratene ofret seg for hver angrepsperioden, ledet av den listige Mateo Albanese. Og i den enésima punte, brøt Tomás Meyrelles gjennom og SIC noterte tryet. SIC scoret fordi alle trakk i samme retning og alle ble involvert: «Ærlig talt? Det var alles fortjeneste, men jeg gir det til forwards», fremhevet Albanese, kaptein for seieren, svært klar i det mest intense øyeblikket av kampen.
Compacto del éxito de SIC en la Catedral
Det begynner å bli natt. Gresset viser spor etter en kamp som ble avgjort i en intens slutt. På tribunene ligger det bare papirer, bånd, noen tiranter og ekkoet av den tri-fargede feiringen. Ikke mer. Ingen hendelser. Det ble spilt hardt, man heiet alltid, og vinneren feiret i fred, uten å krysse grensen som leder til skandale.
